Fra Bibelsk-Tro
Nr. 3 - 2012.
Av Erik Høiby.
Luk 12,42-48.
Det er noe som heter leveregler. Det kunne saktens være godt for noen og enhver av oss om vi fikk litt mer orden på vårt liv. Det gjelder også kristenlivet. Har vi ikke orden på kristenlivet vårt, blir det fort sløvt, planløst og lite fruktbærende.
Mor Monica, kirkefader Augustins fromme mor, hadde en slik fin regel for sitt kristenliv:
”Ved kirkegang blir intet forsømt.
Ved almisse ingen manns lomme tømt.
Urettferdig gods ei lykke giver.
Av Guds Ord ingen skuffet bliver.”
Nå hender det nok at folk blir skuffet når Guds ord rammer dem. Vi husker saktens den rike, unge mann som kom til Jesus. Han ville arve evig liv. Men svaret han fikk av Jesus skuffet han, for han eide så mye, og mange har gjort det siden.
Hva er det så denne teksten vil lære oss og minne oss om? Ja, ”Hvem er da den tro og kloke forvalter” som vi leser om her? Han vil lære oss at det er noe som heter troskap. Dette blir omtalt i samtlige av tekstene for denne dagen.
Vi er sikkert enige om at troskap er en av de fineste menneskelige og kristelige dyder som fins. Likevel må vi spørre i største alvor om troskapen er det som har satt sitt preg på tida vår? Er det ikke heller utroskapen som florerer? Det interessante og foranderlige passer liksom bedre for nåtidens mennesker enn dette alltid å skulle være tro. Det blir så hverdagslig og kjedelig, og det passer så dårlig inn med strømningene i tida.
Troskap
Det første som jeg vil minne oss alle om, ligger gjemt i disse to orda: Vær tro! Vær tro mot din Gud! Vær tro mot deg selv! Vær tro mot dine medmennesker!
For å gjøre denne oppfordring mer dagsaktuell, vender vi oss til ting i livet der det røyner på. Vær tro mot dine løfter! Hvor fint det er når det kan sies om et menneske: ”Et ord er et ord, og en mann er en mann.” Han eller henne kan vi stole på!
Vær tro mot din ektefelle! Formaningen hos profeten Malakias vil jeg minne om her: ”Men dere skal ta vare på deres liv. Mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs. For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud” (Mal 2,15-16).
Eller det som teksten vår holder frem: Vær tro i din tjeneste! Her må jeg tenke på en av våre pionermisjonærer på Sakalavakysten. Han satt ved dødsleiet til den unge kona si. Bare en kort stund fikk de være i lag. Men før hun lukket sine øyne i døden, bad hun ham: ”Eg vil ikkje taka nokon lovnad av deg, Lars, men eg bed deg at du ikkje må forlata dette arme folk!” Lars ble værende i troskap på sin post.
Jeg kan heller ikke glemme første gangen jeg leste på minnetavla til Hans Nilsen Hauge: ”Jeg har svoret Guds Ånd troskap, og han har hjulpet meg til å være mitt forsett tro.” Han ble tro mot evangeliet og det kall han hadde fikk fra Herren, en Guds herold i en mørk tid. Om han passet profetordet: ”På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål!” (Hab 2,1).
Men det kostet. Det å være tro vil alltid koste. Det var ikke bare på Kierkegaards tid at dette ordet gjaldt: ”Enn i dag bygges Guds rike utelukkende på martyrer.” Guds rike i verden kan ikke bygges av krevende mennesker, men av folk som ofrer. La oss lære av vår store Mester!
Det andre som teksten vil lære oss er at troskap gir lønn. ”Salig er den tjener som Herren finner i ferd med å gjøre dette (i troskap) når han kommer” (v.43). Det å være tro, er å være et salig menneske.
Nå er det visst ikke mange som har klart for seg hva salighet egentlig betyr. Det står i så mange sammenhenger i Skriften, og er vel nærmest udefinerbart. Men jeg synes det som jeg lærte som barn kommer sannheten nær: ”Salighet er den høyeste form for lykke.” Men hva er så lykke?
En skotsk teolog gav et slikt svar på spørsmålet: ”Lykke er tre ting. Det er å ha noe å gjøre, noe å elske og noe å se frem imot.” Derfor har ordet salighet noe å gjøre både med livet her og med livet i evigheten. Men det salige liv her er grunnlaget for den evige salighet hjemme hos Gud: ”Salig er den som har fått sine overtredelser forlatt og sin synd skjult!” (Sal 32,1). Så spør jeg deg som leser denne prekenen: Er du et lykkelig menneske? Har du noe å gjøre, noen å elske og noe håp å se fram imot?
Videre står det i teksten om den tro tjener at ”Herren skal sette ham over alt han eier!” (v. 44).
”Visergutten skal bli direktør.”
Vi minnes Josefs livshistorie fra Det Gamle Testamentet. Hans troskap gjorde han både til redningsmann og eksempel. Som lønn for troskap merker vi Jesu ord til den som har vært ham trofast og det har ikke gått upåaktet hen: ”Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din Herres glede!” (Mat 25,21).
”Forfremmet til herligheten” står det i Frelsesarmeens nekrologer. For en forfremmelse! ”Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!” (Åp 2,10)
”Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt,
for tronen stå med kronen på
i himlens prestedrakt!”
Utroskap får sin straff
Det tredje vi tar med oss fra teksten er at utroskapen vil få sin straff. Klart møter vi konturene av en utro tjener. Han lever i øyeblikket. Det er så lenge til - - ”Herren min dryger nok enda ei stund.” Hans ubarmhjertige sinnelag bevirker at ”han gir seg til å slå tjenerne og pikene” (v 45).
Her avsløres hans mangelfulle syn for sine medmennesker og særskilt for dem som er under ham. I stedet har nytelsessyken satt sitt preg på hans levesett og hans skjebnesvangre tid går til å ete og drikke. Er det noe felles ved denne karakteristikken og vårt eget overflodssamfunn?
Straffeutmålingen er av dobbel art. ”Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag” (v 47). Forholdet mellom det å vite og å gjøre har alltid vært det store problemet blant kristne. Teori er en ting, men praksis noe helt annet. Mens teologene ”kives” og det diskuteres om hva sann kristendom er, kunne det være godt å minnes ordene fra en klok mann: ”Dersom de kristne var mer lysende vitner, trenger evangeliet ikke lenger å diskuteres.” Jesu egne ord er talende nok: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje” (Mat 7,21)
Til sist merker vi oss ordet i teksten at ”Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres” (v 48). Vi skal altså stå til ansvar for alt vi har fått. Hver gave inneholder også en oppgave. Den vanskeligste av alle oppgaver, kanskje også det største ansvaret, må være noe jeg husker en kvinne sa: ” Gud har gitt mennesket det store ansvar å forvalte et kort liv.”
”Nå har du dagen, å bruk han rett,
ver tru på plassen der du er sett!
Me eingong rekneskap gjeva må.
Og Herren vil på vårt dagsverk sjå.
”Ja, bruk den dagen som Gud deg gav.
Ei helg deg ventar bak død og grav!
Og vert du trugen her i det små
Til Herrens kvile du skal få gå!”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
